Foto: © PhotographyByMK, Fotolia.com

Har det alltid vært slik? (SAF1-03)

Hvorfor er Europa rikere en for eksempel Asia? Har det alltid vært slik? Og vil det alltid være slik? 

 

 

Reflekter
Før dere går videre, diskuter i klassen: Hvorfor tror dere at Nord-Amerika og Europa er rikere enn Asia og Afrika? Har det alltid vært slik? Og tror dere det alltid vil være slik? 

 

Forrige tema ga en rask introduksjon til noen viktige trekk ved dagens verden, og etterlot ingen tvil om at forskjellene mellom rik og fattig er enorm. Vi vet også at store ulikheter mellom land langt på vei følger et Nord/Sør-mønster, dvs. mellom tradisjonelle industriland i Nord og utviklingsland i Sør. Men hvor lenge har det egentlig vært slik? Og vil dette vare?

 

Det store spranget

I dag er en vanlig oppfatning blant historikere at Europa, Kina og India for rundt 250 år siden hadde omtrent like stor del av det vi kan kalle verdens bruttonasjonalinntekt. Hvis vi bare hadde sett på håndverksprodukter og enkel industri, eller avkastingen i jordbruket, var det langt fra slik at Europa hadde noe forsprang. Det bryter med den gamle forestillingen om at europeere alltid har ligget foran, i alle fall siden den greske antikken.

Gjennom historien har det til alle tider vært betydelige ulikheter innad i land, som for eksempel mellom menn og kvinner, mellom eldre og unge, og mellom godseiere og landarbeidere. Men fram til omkring 1800 er det vanskelig å finne noen grunnleggende forskjeller mellom land eller mellom verdensdeler. Det er ikke så rart, ettersom det over alt var muskelkraft hos mennesker og dyr, vind i seilene og varme fra sola som var avgjørende for produksjon og transport. Det store spranget, som først fant sted i deler av Europa, handlet ikke minst om overgang til et fossilt energisystem og til industrialisering bygd på maskiner. Til å begynne med var lett tilgang på kull avgjørende, men seinere kom olje, gass og elektrisitet. Det hører også med at mange land i den vestlige verden allerede dro fordel av arbeidskraft og ressurser fra andre deler av kloden, ikke minst gjennom slavehandel og økonomisk imperialisme. Forspranget når det gjaldt teknologi og våpen ble deretter brukt til å kolonisere stadig større deler av kloden. Fra de nye koloniene ble det hentet råvarer, samtidig som de ble lønnsomme markeder for industrivarer fra vår del av verden. Det store oppsvinget i denne perioden går tydelig fram av figur A.

 

alt

alt

Figur A viser hvordan Brasil, India og Kina (blå strek) har utviklet seg sammenliknet med Canada, Frankrike, Tyskland, Italia, Storbritannia og USA (svart strek) de siste 200 årene. Kilde: Human Development Report 2013. New York: UNDP, 2013.

 

Figur A kan på mange måter oppfattes som en kort oppsummering av de to siste århundrenes historie. Vi ser her at Indias nedgang i forhold til vår del av verden startet allerede på 1700-tallet, og at det gikk videre nedover i stor fart. Det er mange grunner til dette, men det er vanskelig å komme unna at landet nettopp i denne perioden ble underlagt britisk kolonistyre. India hadde lenge vært verdens ledende produsert av bomullsstoffer og klær, men ble nå omgjort til leverandør av råbomull og importør av britiske industrivarer. Både USA og europeiske land utviklet seg i starten ved å støtte eget næringsliv og beskytte seg bak tollmurer. Men dette var ikke mulig for India, der britiske kolonimyndigheter tok mest hensyn til hjemlandets interesser. Kinas nedgang tok for alvor til et stykke ut på 1800-tallet, og hadde sammenheng med både indre opprør og økt press på naturressursene. Men selv om Kina ikke ble kolonisert som andre deler av Asia, skaffet Japan og vestlige land økt innflytelse. De bidro også til å ødelegge Kina gjennom flere kriger, slik som opiumkrigene.

I dag er de vestlige land ikke like økonomisk og politisk dominerende som før. Det har ikke minst sammenheng med kriser i Nord og økonomisk framgang i folkerike stater i Sør, slik som Kina, India og Brasil. Også disse endringene fanges opp i fig. A, som er hentet fra en ny FN-rapport. Men tallene for de siste tiårene bygger på regnemetoder som er høyst omstridte, og som uten tvil overdriver veksten i de ”framvoksende” økonomiene. Når vi ser at India, Kina og Brasil er i ferd med å passere de seks vestlige landene som er med på figuren, må det samtidig minnes om at deres folketall er sju ganger høyere. Målt per innbygger har de derfor fortsatt mye å ta igjen. Likevel trekker figur A opp en viktig tendens, selv om den ikke bør overdrives. I en oversikt fra FNs Human Development Report 2013, som rangerer land etter inntekt, levealder og utdanning, lå Brasil som nr. 85, Kina som nr. 101 og India som nr. 136. (Se her for Wikipedias liste over land rangert etter HDI).

 

Absolutte og relative forskjeller

La oss til slutt minne om at det er forskjell på prosentvis vekst og absolutte forskjeller. Vi vet for eksempel at India vokser mye raskere enn Storbritannia når vi måler i årlig vekst i bruttonasjonalinntekt. Slik setter kan vi si at India ”tar inn på”. Men hvis utgangspunktet er veldig forskjellig, vil kløfta mellom innbyggerne inntektsnivå i de to landene vokse i uoverstigelig tid framover. Det ser vi på figur B. I 1950 var det britiske bruttonasjonalproduktet per innygger ti ganger høyere enn det indiske, mens forholdstallet var blitt litt mindre i 2008. Men ser vi på kløfta målt i dollar, ser vi at den økte med 15 000 USD (eller ca. 90 000) kroner i samme periode. Det er dette som menes med at de absolutte forskjellene øker, selv om relative forskjeller minsker.  Med andre ord er det viktig å vite hva slags ulikhet man snakker om.  

 

          

Figur B viser bruttonasjonalprodukt målt i 1940 og i 2008. Kilde: Robert C. Allen, Global economic history. Oxford University Press, 2011. 

 

 

alt

Figur C viser årlig vekst i BNP i lav-, middels-, og høyinntektsland i perioden 1990 til 2011. Kilde: World Economic and Social Survey 2013: Sustainable Development Challenges, UN

Spør Nord/Sør-biblioteket

Kompetansemål