Tema 5 Møte med Rabiya og Tabitha

Diskusjonen om internasjonal fattigdom og ulikhet handler ofte om tall, statistikk og forskjellige målemetoder. Men bak de ulike indeksene har fattigdommen et ansikt. Alle fattige er heller ikke like, like lite som alle rike er det. I dette opplegget ser vi nærmere på ulike måter for å måle fattigdom, og hvor komplekst fattigdom egentlig er. 

Diskusjonen om internasjonal fattigdom og ulikhet handler ofte om tall, statistikk og forskjellige målemetoder. Men de som står bak den sammensatte FN-indeksen som ble presentert i tema 4, har samtidig ønsket å vise at fattigdommen – bokstavelig talt – har et ansikt. Samtidig har de sett det som sin oppgave å vise at de som er fattige ikke er like, like lite som alle rike er det. La oss møte to av dem.

 

Rabiya

altRabiya er en 35 år gammel enke, som bor i Gobindur-landsbyen i Araria-distriktet i den indiske delstaten Bihar. Mannen hennes døde for fem år siden, og hun er aleine med to tenåringssønner. I likhet med millioner andre i det nordlige India, eier hennes familie ikke noe jord. Når andre bønder har bruk for det, arbeider hun på deres gårder mot en daglønn langt under lovfestet minstelønn. Det hender at hun isteden beholder en tidel av det som blir produsert. Begge sønnene er arbeidsløse, og hjelper mora i huset.

En typisk dag for Rabiya begynner ved femtida. Da står hun opp, koster huset reint og henter ved til brensel. Frokosten består av en kopp varm og krydret te, sammen med kokt ris og en grønnsakscurry. Sønnene går tidlig ut for å lete etter arbeid, men kommer som regel tomhendte tilbake. Ved åttetida drar Rabiya av sted til en landsby der hun har hørt at det er muligheter for en jobb, og arbeidsstedet er sjelden mindre enn en times gange borte. Hvor lenge hun arbeider, varierer med årstidene, men hun er vanligvis tilbake rundt klokka sju. Hvis det er det er dagen for et ukentlig lokalt marked, der mat kan kjøpes rimeligere enn ellers, blir det seinere. Hennes høyeste ønske er et liv hvor hun ikke behøver å bekymre seg hele tida for å skaffe mat nok og sørge for skolegang for sønnene. Hun drømmer også om et hus med toalett og reint drikkevann.

alt

 

Figur A viser hvordan Rabiyas liv slår ut på den sammensatte fattigdomsindeksen. Vi ser da at hennes familie ikke regnes som fattige når det gjelder helse, ettersom de ikke har opplevd alvorlige ernæringsproblemer eller barn som dør. Når de gjelder de seks innslagene som regnes med i dimensjonen for levestandard, har de adgang til reint vann i nærheten, men blir definert som fattige bl.a. fordi de mangler elektrisitet, er avheng av trevirke som brensel og har hus med jordgulv. De har heller ikke eiendeler som sykkel eller radio.  Også langs den tredje hoveddimensjonen, som er utdanning, hører med til de fattige. Selv om barna nå går på skole, har husholdet til sammen lite utdanning.

alt

Figur A Kilde: Oxford Poverty & Human Development Initiative, www.ophi.org.uk

 

Tabitha

altTabitha er 44 år, og bor sammen med mann og seks barn under 13 år i Lunga Lunga-slummen rett utenfor Kenyas hovedstad, Nairobi. Ettersom mannen ikke har noe fast arbeid, er det hun som sørger for mesteparten av de beskjedne inntektene. De kommer fra tilfeldige jobber. Mest lønnsomt er det å vaske klær for andre i nabolaget, det kan gi sju-åtte kroner timen. Hun går også på jakt etter avlagte klær på søppelfyllingene, som hun selger videre til resirkulering. På en god dag kan det kanskje bringe inn ti kroner. Trass i pengemangel, klarer de å holde de eldste barna på skolen

Familien leier et lite av hus av bølgeblikk. De bruker et offentlig toalett som koster nærmere én krone per gang, og kjøper drikkevann fra en tappekran for omtrent det samme per kanne. Fordi det ikke er innlagt strøm, arbeider hun hardt så lenge det er dagslys. Hovedmåltidet er maisgrøt (ugali), som tilberedes ved hjelp av trekull, men ikke så sjelden er de nødt til å hoppe over middagen. Ettersom de heller ikke har radio eller TV, sitter familien og snakker sammen om kvelden.

Alle de store barna har hele tida gått på skole. Familien regnes derfor ikke som fattige når det gjelder utdanning, selv om Tabitha og mannen verken kan lese eller skrive. Som vi ser på figur B er de derimot fattige på begge innslagene som handler om helse, ettersom de har opplevd både underernæring og barnedødelighet. Bortsett fra at de har gulv av sement, har de ikke noe av det andre som skal til for å komme over grensa til fattigdom når det gjelder levestandard. 

alt

Figur B Kilde: Oxford Poverty & Human Development Initiative, www.ophi.org.uk

Spør Nord/Sør-biblioteket

Kompetansemål