Foto: Freedom from debt coalition

Gjeldshistorie

Etterkrigstida var preget av sterk økonomisk vekst i de industrialiserte landene. De to frontene i den kalde krigen kjempet om innflytelse i utviklingsland og vesten tilbød billige lån til de landene som valgte vekk kommunismen. På 70-tallet vokste u-landsgjelda fra $90 mrd til $750 mrd. Utviklingsland fikk etter hvert problemer med å betale på gjelda si, og på begynnelsen av 1980-tallet brøt gjeldskrisa ut.

 

Oljepenger og uansvarlige utlån

På 1970-tallet var de tidligere kolonilandene i Sør fortsatt avhengige av eksport av råvarer som ga liten profitt. I 1973 firedoblet Organisasjonen for oljeeksporterende land (OPEC) oljeprisen. For utviklingsland som var avhengige av å importere olje, ble det altfor dyrt, og mange måtte ta opp lån for å klare å betale for oljeimporten. Samtidig førte de høye oljeprisene til at de landene som eksporterte olje fikk høye inntekter som de satt inn i store banker. Bankene fikk derfor store midler som de lånte ut med ekstremt lav rente. Utviklingsland, som ble rammet av de høye oljeprisene, ble viktige markeder for disse lånene. For bankene spilte det liten rolle hva pengene ble brukt til. I tillegg hadde de en forestilling om at land ikke kunne gå konkurs, slik at de uansett hva som skjedde ville få tilbake pengene.
 

Krise i den internasjonale økonomien

På slutten av 70-tallet kom oljekrisen og ustabilitet i verdensøkonomien. Mange land hadde tatt opp lån med bare et par prosent rente, men etter at USA satt opp sitt rentenivå økte renten drastisk, og kunne bli så høy som 15-20 prosent. Samtidig som lånene ble dyrere å betale på, falt råvareprisene, så mange utviklingsland fikk lavere inntekter og høyere utgifter. Når bankene begynte å forstå at det faktisk var en risiko for ikke å få tilbakebetalt pengene, ble det plutselig både vanskeligere og dyrere å få nye lån.

 

Gjeldskrisa bryter ut

Mange land måtte ta opp nye lån for å kunne betale tilbake på de gamle, og gjeldsbyrdene til uviklingsland vokste fort. I 1982 annonserte Mexico at landet ikke var i stand til å betjene gjelda si. Dette har i historien blitt stående som starten på gjeldskrisen. Brasil fulgte raskt etter. Av de $315 milliardene Latin-Amerika hadde i gjeld i 1982 (en firedobling på syv år), var mer enn to tredjedeler gjeld til banker. Dette førte til frykt for at banksystemet skulle kollapse.

Verdensbanken og IMF involverte seg, med et mål om å redde banksystemet. Etter mange mislykkede forsøk på å løse problemene, ble det i 1989 inngått en avtale som gikk ut på at 20 % av gjelda ble slettet, samtidig som IMF og Verdensbanken ga garantier for tilbakebetalingen av de resterende 80 %.

 

Gjeldsslette

I mer enn 20 år kjempet gjeldssletteorganisasjoner for at fattige land i krise skulle få gjeldsslette, men det var ikke før i år 2000 at det første internasjonale gjeldssletteinitiativet kom på banen. Verdens rike land ble enige om at 36 av de aller fattigste landene med mest gjeld skulle få gjeldsslette, under ledelse av Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF). Men det ble stilt strenge krav, og før et land kunne få gjeldsslette måtte staten spare penger, og kutte i utgifter til helse og utdanning. Verdensbanken og IMF har fått sterk kritikk for at de kravene som ble stilt ikke bidro til utvikling, men i stedet første til økt fattigdom når de offentlige tjenestene ble dårligere. I mange land protesterte folk mot at den økonomiske politikken ble bestemt utenifra av IMF og Verdensbanken, istedenfor av landet selv. Det som ble slettet av gjeld var ofte for lite, og kom for sent. IMF har selv sagt at gjeldsslette og restrukturering ofte kommer i gang for sent og sletter for lite. Gjeldsslettekravene og for lite gjeldsslette til fattige land er to grunner til at verdenssamfunnet ikke klarte å løse gjeldskrisa, og at mange av de landene som fikk gjeldsslette i 2000 i dag har nye gjeldsproblemer.

 

Tunisias historiske gjeld
Tunisias første gjeldsproblemer oppsto allerede på 1800-tallet, da europeiske banker lånte store pengebeløp til Tunisia for at landet skulle kunne kjøpe europeiske våpen og eksportvarer. Gjelden var dyr å betale på fordi renten var høy, og i 1869 måtte Tunisia erklære at de ikke kunne betale på gjelden. Tunisia skyldte Frankrike penger, og Frankrike tok over styringen av den tunisiske økonomien. I 1881 erklærte Frankrike at Tunisia var under fransk kontroll som kolonistat, og Tunisia fikk ikke sin uavhengighet før i 1956. Da Tunisia ble frigjort, måtte den uavhengige staten likevel betale på koloniregimets gjeld til Frankrike.
dokumentsok

E-biblioteket

E-biblioteket inneholder over 2000 lenker til temasider, dokumenter og nettsteder. De fleste av disse er på norsk. Her finner du artikler fra blant annet NUPI sitt Hvor hender det og Bistandsaktuelt, samt temasider og digitale publikasjoner fra Norad, Redd Barna, Flyktninghjelpen, UD og mange andre norske nord-sør aktører.

Søk i e-biblioteket på global.no →

globus

Ressurssamling

Vi har samlet foredrag, undervisningsmateriell, verktøy, litteratur osv, som vi tenker kan være nyttige.

Sjekk ut ressurssamlingen →