Norge som utlåner

Oljefondet

Norge har gått i bresjen for å få på plass gjeldsslette og i arbeidet med å få på plass retningslinjer for ansvarlig utlån i FN. Men Norge har også en mindre kjent rolle som utlåner gjennom Oljefondets investeringer i statsobligasjoner. Oljefondet er kjent internasjonalt for de etiske retningslinjene som gjelder for fondets investeringer. Men det få vet er at disse retningslinjene kun gjelder Oljefondets investeringer i selskaper, og ikke lån som gis til andre stater. Ved utgangen av 2014 var Oljefondet på over 6000 milliarder kroner, og ca 15-20 prosent av disse milliardene var lån til andre stater gjennom det som kalles statsobligasjoner.

Hva er en statsobligasjon?

Når Oljefondet kjøper en statsobligasjon er det det samme som å låne ut penger til andre land. Et hvilket som helst land kan utstede en statsobligasjon, som i praksis vil si at de som ønsker det kan låne landet penger, og være sikret tilbakebetaling etter et visst antall år med en avtalt rente. For eksempel kan Italia utstede en statsobligasjon for 500 millioner euro, som skal betales tilbake om 5 år med 3 prosent rente. Hvem som helst kan kjøpe denne gjelden, og la oss si at Oljefondet vil investere 10 millioner euro. Da gir Oljefondet 100 millioner euro til Italia i dag, og Italia lover å betale tilbake de 100 millionene, pluss 3 % rente innen 5 år. Oljefondet tjener på dette fordi vi får rentene, mens Italia får tilgang på lån. Forskjellen på statsobligasjoner og vanlige lån er bare at et land kan tilby denne avtalen til hvem som helst, istedenfor at et land eller en bank gir et lån til et annet land. Italia kan bruke pengene på akkurat det regjeringen vil, mens vanlige lån ofte er til et bestemt formål.

Bakgrunn

Fram til 2010 var den eneste retningslinjen for slike investeringer at Oljefondet ikke kunne investere i statsobligasjoner utstedt av Burma, fordi landet ble regnet som et diktatur. I 2010 åpnet norske myndigheter for å utelukke flere land enn Burma. Nå er regelen at statsobligasjoner skal utelukkes fra Oljefondet når de er utstedt av land der det er vedtatt omfattende FN-sanksjoner eller andre internasjonale tiltak av stort omfang. I januar i 2014 endret finansminister Siv Jensen på listen, sånn at det nå er Nord-Korea, Syria og Iran Oljefondet ikke kan investere i. Likevel er det langt igjen før vi kan kalle Oljefondet en ansvarlig utlåner. Et eksempel på dette er Oljefondets lån til Egypt, Tunisia og Bahrain før den arabiske våren. Oljefondet kjøpte statsobligasjoner fra disse landene, og det er umulig å vite om noen av disse pengene ble brukt på å undertrykke befolkningen.

Hvordan kan Oljefondet bli mer ansvarlig?

Å gi lån til andre stater kan være positivt, og kan gi land mulighet til å investere i prosjekter som fremmer utvikling. Gode retningslinjer for Oljefondets investeringer i statsobligasjoner handler derfor om åpenhet og innsyn, slik at de folkevalgte i landet får vite hvordan lånet tas opp og har innsikt i hvordan pengene brukes. På den måten kan Oljefondet bli en mer ansvarlig utlåner, og i større grad unngå å låne penger til stater der det er en mulighet for at pengene brukes på å undertrykke befolkningen.