Kan Oljefondet bidra til at bedrifter respekterer menneskerettighetene?

Vi hører til stadighet at vi nordmenn lever i verdens rikeste land. Den beste illustrasjonen på hvor rike vi er, er oppsamlingen av ubegripelig store pengesummer i det som offisielt heter Statens Pensjonsfond Utland (SPU), til vanlig kalt Oljefondet. Dette er nå blitt verdens største statlige investeringsfond, med over 7000 milliarder kroner på bok spredt mellom aksjer og statsobligasjoner, samt en bitte liten del i eiendomsinvesteringer. Det vil si at hver eneste nordmann – stor som liten og rik som fattig – nå har omtrent en million kroner på en felles sparekonto, og at den norske stat er en av verdens største investorer. Men hvordan opptrer den norske stat som investor?

Oljefondet har blitt sterkt kritisert for investeringer i en rekke ulike selskaper, blant annet selskaper som raserer regnskogen.

Hele ideen med Oljefondet er at de verdiene som vi tapper ut av våre olje- og gassreserver, bygget opp gjennom millioner av år, skal være til disposisjon for framtidige generasjoner. Det er derfor vi har den såkalte Handlingsregelen, som innebærer at maksimalt 4% av fondets kapital kan brukes i statsbudsjettet hvert år, slik at fondet i prinsippet skal være evigvarende.

Gjennom Oljefondet, som forvaltes av en egen enhet i Norges Bank under oppsyn av Finansdepartementet (Norges Bank Investment Management, NBIM), er alle nordmenn blitt deleiere i omtrent alle viktige bransjer og større selskaper verden rundt (i alt over 7400 selskaper), med en samlet eierandel på rundt 1% på alle verdens børser. Eierandelen i hvert selskap er oftest begrenset til rundt 1%, bortsett fra europeiske selskapet der gjennomsnittet er 2,5%. Som NBIM selv påpeker er fondet likevel ofte blant de største enkeltaksjonærene, som sammen med fondets totale størrelse gir mer innflytelse enn eierandelen isolert skulle tilsi.

Når vi har sett hvor ofte store multinasjonale selskaper begår uetiske og også direkte ulovlige handlinger, spesielt i land med svake regjeringer eller der det er konflikt, kan det virke betryggende at Finansdepartementet har fastsatt egne etiske retningslinjer for å sikre at våre sparepenger blir disponert på en akseptabel måte. Spørsmålet er om disse retningslinjene og praktiseringen av dem er god nok.

Det er to ulike måter å utøve samfunnsansvar på gjennom Oljefondet: Gjennom arbeidet til Etikkrådet, og gjennom det NBIM kaller «aktivt eierskap».

Etikkrådet

De etiske retningslinjene kan deles mellom en type bransjer  der fondets midler ikke skal være investert, det vi kan kalle en «rødsone», og selskaper der departementet kan vedta utelukkelse fra investeringsporteføljen etter nærmere vurdering (en «gul sone»).

Den røde sonen gjelder for selskaper som:

• produserer våpen (spesielt klasevåpen, kjernevåpen, landminer), eller selger våpen til land som er omfattet av FN-sanksjoner
• produserer tobakk

Den gule sonen omfatter selskaper som er ansvarlig for grove menneskerettsbrudd (drap, tortur, tvangsarbeid, barnearbeid osv.), alvorlig miljøskade, grov korrupsjon, eller «andre særlig grove brudd på grunnleggende etiske normer». Her er det ganske stor plass for skjønn i praktiseringen av retningslinjene.

For å vurdere selskapers atferd i forhold til disse reglene er det opprettet et Etikkråd på fem medlemmer, som igjen har et sekretariat til å utrede de sakene som er til behandling. Men Etikkrådet har bare mandat til å anbefale at selskaper skal utelukkes, mens det er opp til Finansdepartementet å treffe vedtak.

Ved starten av 2014 har Finansdepartementet vedtatt å trekke Oljefondets investeringer ut av totalt 63 selskaper. 19 av disse er våpenprodusenter, 21 er tobakksprodusenter, og 15 er miljøsyndere (gjelder særlig hogst av regnskog og elvedeponering av gruveutslipp). Bare tre selskaper er utelukket av menneskerettighetsgrunner (barnearbeid, arbeiderrettigheter), mens ytterligere tre er utelukket på grunn av krenkelser av individers rettigheter i krig eller konfliktsituasjoner (Israelske selskaper som opererer på det som defineres som okkupert land i Palestina). I tillegg har to selskaper tidligere blitt utelukket på grunn av korrupsjon, men begge uttrekksvedtak har senere blitt omgjort og fondet har nå kjøpt seg inn igjen i disse selskapene.

Eierskapsutøvelse

Parallelt med Etikkrådets virksomhet har myndighetene pålagt Norges Banks Investment Management (NBIM) å utøve det som kalles aktivt eierskap i de bedriftene der de har aksjer. Det innebærer å formidle de etiske retningslinjene og å påvirke selskapene til å etterleve dem gjennom dialog, samarbeid med andre investorer, stemmegiving og aksjonærforslag på generalforsamling (som også kan innebære å skifte ut styremedlemmer). Tankegangen er at påvirkning gjennom aktivt eierskap skal forsøkes så langt det er mulig, og at denne strategien har større effekt når det gjelder å endre selskapenes praksis. Ved uttrekk mister en den makten en har som eier til å påvirke. Derfor skal det være siste utvei hvis eierskapsutøvelsen ikke gir de resultater en ønsker.

NBIM har valgt å fokusere særlig på tre områder knyttet til de etiske retningslinjene i eierskapsutøvelsen. Her er det utviklet såkalte forventningsdokumenter som sier noe om hva NBIM som investor forventer at selskapene skal leve opp til når det gjelder:

• barns rettigheter (arbeidsforhold og minstealder samt barns velferd)
• klimaendringer (utslipp av klimagasser og tropisk avskoging, overgang til lavkarbonøkonomi)
• bærekraftig vannforvaltning (hensyn både til knapphet og miljø)

Et av problemene med aktivt eierskapsutøvelse er at kommunikasjon med selskapene om disse sakene vanligvis ikke blir offentliggjort, angivelig av hensyn til forretningshemmeligheter. Det er altså umulig å få vite om NBIM snakker med selskapene, og hva de eventuelt snakker med selskapene om.

Oljefondet står overfor et stort dilemma når hensynet til best mulig avkastning av det norske folkets oljeformue og dermed framtidige norske generasjoners velferd, skal stilles opp mot det ansvaret som skal vises overfor menneskerettigheter, miljø og velferd i land der denne formuen er investert. NBIM sier selv at dets langsiktige investeringsperspektiv tilsier at hensyn til sosiale spørsmål og miljø også er viktig for god avkastning. Men mange vil hevde at fondet i realiteten opptrer som en helt vanlig børsspekulant der den kortsiktige avkastningen er hovedmålet